Verdens beste mor (gul)

Beskrivelse

Nå er min nydelige gutt blitt 11 år. Jeg husker søvnløse netter når han holdt meg våken og jeg drømte om når han skulle bli eldre og jeg skulle få lov til å sove.

Jeg husket i trassalderen, eller mer politisk korrekt «finne seg sjæl-alderen». Denne selvstendighetsfasen hvor han vekket et sinne i meg, som jeg ikke visste at jeg hadde, og tenkte at jeg gledet meg til han ble litt eldre.

I dag har han blitt 11 år, og jeg kjenner på hvordan tiden sammen er som korallsand mellom fingrene mine, og jeg merker hvordan jeg gruer meg til at han blir eldre, og til at ungdomstiden og løsrivelsen kommer. Jeg merker allerede hvordan han noen ganger blir flau over meg. At jeg ikke får den klemmen, jeg ber om. At jeg ikke er like viktig som før.

Så tenker jeg gjennom alle disse årene, og den enorme gaven det er å få lov til å være mor.

Og hvor mye den har slipt av meg. Selvopptatthet, egoisme, og det har vekket en kjærlighet i meg som er større og sterkere enn min egen livskraft.

Jeg vet at jeg ikke alltid har vært en god mor, og jeg vet at Tolli hadde fortjent en pappa. Men ingenting er noen gang perfekt. Jeg tror det er viktig å si at det også kan være vanskelig å være mor, og at vi av og til kommer til kort. Alle føler at vi av og til mislykkes som mor. Det er ikke så lett, men vi gjør så godt vi kan.

Jeg vet i hjertet mitt at jeg har gjort så godt jeg har kunnet hele tiden.

Og jeg er evig takknemlig for at Tolli valgte meg til mor, og at jeg fikk lov til å være mamma.

Det er den største og viktigste gaven i livet mitt.