Mot – grønn

Beskrivelse

Jeg er på Svalbard, i Ny-Ålesund, et sted med 35 fastboende. Et sted hvor det ikke finnes mobil- eller wifi-dekning. Jeg har fått mulighet til å bo i en kunstnerhytte ved forskningsstasjonen i tre uker, og jeg er så glad for at min venninne Kristin i Longyearbyen fortsatte å mase på meg om å søke, selv da jeg sa nei for andre gang.

Jeg blir kjent med nye mennesker og får opplevelser jeg ellers aldri ville fått her i livet. Jeg har sagt ja til skytetrening i tilfelle jeg skulle møte en isbjørn, jeg har badet i ishavet og overnattet i en bitteliten hytte uten vann eller strøm, sammen med fire mennesker. At noe så primitivt kunne være så fantastisk. Vi måtte bli en ekstra dag for uværet lot oss ikke dra hjem igjen. Akkurat nå skinner solen på snøen utenfor, det er stille, skjønnheten er overveldende – og jeg ville aldri vært dette foruten.

Paradokset er at Kristin måtte spørre meg tre ganger før jeg sa ja. Første gang sa hun at det så ut som det gikk rett gjennom hodet mitt, andre gang sa hun at det så ut som om jeg tenkte litt over det. Tredje gang sa jeg «Ja, det er en god ide»! Så for ett år siden søkte jeg og fikk oppholdet innvilget. Selv om jeg har visst det lenge, begynte jeg å tvile. Kunne jeg virkelig være borte fra min 18 år gamle sønn i en hel måned? Borte fra jobb, borte fra den trygge hverdagen min? Selv om jeg skulle være her for å male og jobbe, kom jeg på så mange unnskyldninger, men så kom jeg hit – og så er det helt riktig.

Hvordan kunne jeg si nei til noe så fantastisk som dette, for jeg har møtt nye mennesker som har utvidet horisonten min. Når en italiensk forsker deler litt av sitt verdenssyn med meg, utvider det også min verden. Jeg har sett helt nye landskap og jeg har utfordret meg selv, kjørt snøscooter gjennom dårlig vær og følt på mestring. Likevel holdt jeg på å si nei.

De fleste ser på meg som en modig person, så når dette er min opplevelse tenker jeg at det antagelig gjelder flere enn meg. Før jeg dro spurte jeg noen venner om de ville møte meg i Longyearbyen på slutten av oppholdet mitt. Jeg vet at vi ikke skal reise unødvendig akkurat nå, men vi blir godt testet både før vi reiser og når vi kommer frem. De fleste jeg spurte sa nei, men tre venner sa ja. Jeg ble så glad for jeg vet at det kommer til å berike livene deres .

For at jeg skal jobbe bra, trenger jeg å leke. Og når jeg leker jobber jeg så mye bedre etterpå, for jeg blir et lykkeligere menneske med overskudd og det får kreativiteten til å blomstre. Jeg lagde et bilde med Buddah sine ord «The trouble is you think you have time», for å minne meg selv på at det jeg drømmer om må jeg gjøre nå. Mange har blitt spurt på dødsleiet om hva de angrer på i livet, og det som kommer frem er at de fleste angrer ikke på det de har gjort, men på alt det de ikke gjorde. Selv der jeg har gått på tryne og feilet, har jeg noen år etterpå vært takknemlig for det jeg lærte.

Det blir en vane å gå på autopilot, vi jobber, presterer og føler ikke vi kan gjøre noe annet enn å følge et mønster og være flink. Bare en liten gnist, kan bli til et ja. Når jeg svarer nei er det en liten frykt inne i meg, frykten for å feile, men jeg vet jo ikke hvordan det blir for jeg har aldri gjort det før. Og noen av de tingene jeg har sagt ja til, har vist seg å bli livsendrende for meg.

Da en av mine venninner ble deprimert, fikk hun et råd om å si ja til alt. Hun hadde bokstavelig talt låst seg selv inne. Så hun begynte å si ja når barna spurte om hun kunne bli med å leke, og da en venninne spurte om å ta en kaffe sammen, sa hun ja. Hun fikk en sms fra en hun var glad i og valgte å svare. Langsomt begynte hun å si ja til livet igjen. Å si ja gir livet mening, mens hvert nei lukker deg kanskje mer og mer inn.

Når vi sier ja til noe vi er redde for, men likevel gjør det – er det ikke lenger skummelt for da blir du kjent med det nye du var redd for. Ja får deg frem og inn i verden og du blir en del av den ekte verden og ikke bare den rasjonelle verden som ligger oppe i hodet ditt. Gjør mer, lev mer, skap mer. Si ja! Ja til livet, si ja når folk spør deg, det åpner flere dører til nye fantastiske menneskemøter, opplevelser og selvutvikling. Et nei stenger dører. Begynn i det små. Si ja når en liten person spør deg om du vil bli med å leke, eller når en større person spør om du vil bli med å ake eller bygge snøhule. Si ja når en eller annen vil ta deg med på noe du ikke har gjort før, når du nøler – si ja. Når noen smiler, smil tilbake for det er også et ja. Ring en du ikke har snakket med på lenge, også et ja. Åpne opp den gaven som er «Nå», og finn ut hva som skjer. Si ja til livet. Kanskje virker det du gjør lite, men på lang sikt vil det være med og endre livet ditt. For når du går på autopilot, i en rutine – som jeg har gjort i veldig mange år, er det som å sitte i en bil med hodet ned i en skjerm, uten å se landskapet som passerer utenfor vinduet.

Da jeg bodde på Hawaii, illustrerte jeg boken Kunstmagi. Ute var det kjempehøye bølger og surfekonkurranser, og jeg ble ofte spurt om å bli med, men svarte at jeg måtte jobbe. En dag på stranden med venner og kald øl hadde gjort meg så godt, og antagelig hadde jeg jobbet mer effektivt og bedre på kvelden etter at vi hadde kommet hjem, men jeg sa nei og gikk glipp av den opplevelsen. Det angrer jeg på.

Så her på Svalbard sier jeg ja til alt, til hver scootertur, til hver samtale. Jeg sier ja hele tiden og angrer ikke et sekund. Jeg vil leke mer og jobbe mindre og da trenger jeg å åpne opp for Jaet mitt! Jeg fant på setningen «Livet og flaksen tilgodeser de modige», for å minne meg på det. Mitt mantra skal være å si JA så ofte jeg kan, og heller tenke meg godt om før jeg sier nei –  ikke omvendt!

If someone offers you an amazing opportunity to do something and you are not sure if you can do it – say yes and learn how to do it later (Richard Branson).