Jeg klarer ikke leve uten kaffe. Eller deg.

Noen ganger ser jeg tilbake på gamle skisser, og jeg fant en fra tiden med Eric. Han hadde atelier tvers ovenfor en cafe, og ble alltid like glad som en liten hund, når jeg poppet innom og spurte om vi skulle ta en kaffe. Da satt vi hos Piers, på et lite bord utenfor cafeen, i en liten fransk landsby, kysset og drakk kaffe. Og solen skinte på oss. Jeg lagde det bildet her, for jeg ville at den stunden skulle vare litt lenger. Nå er han ikke her mer, men bildet gir meg fortsatt en god varm følelse. Jeg er så evig takknemlig for gode minner. De som har kjærligheten, må huske på at ikke noe øyeblikk varer evig. Huske på å overraske den andre, og ta han eller henne med ut i solen et lite øyeblikk – bare for å nyte kjærligheten og hverandre. Det er de stundene som gjødsler kjærligheten og gleden i livet.

Når vi satt sammen var det som om puppene ville beføle han, og over oss dukket Lille Cupido, kjærlighetsengelen opp. Eric var helt avhengig av morgenkaffen, og pleide å si at han hverken kunne leve uten meg eller den. Jeg trodde ikke jeg kunne leve uten han heller, men det har jeg klart!